LYSET VORDEN TIL GESTALT EN ANDLIG BETRAKTELSE

När Henrik Sörensen under hösten 1931 fick en inbjudan att komma till Linköping för att diskutera sin medverkan i att forma målningen till domkyrkans högtalare, var det ett stort förtroende från svensk sida att föreslå en norrman ett så betydande arbete. Sörensen värdesatte erbjudandet högt, men hade i förväg bestämt sig för att tacka nej. Han ville emellertid se den vackra domen, men reste endast av ren artighet till Linköping. Vid ankomsten möttes han av en mörk, allvarlig herre med uttrycksfulla ögon som följde honom till kyrkan och dess altare där de under tystnad satte sig ned.

Då hände det. Sörensen upplevde extatiskt en ljusupplevelse där han tyckte sig genomströmmas av höga andliga energier. Sörensen har beskrivit detta kosmiska skeende enligt följande: "Så var det som det kom til mig... som ett slags syn ut fra det klare lyset fra de höie vinduerne bak korets slanke söilebunter. Lyset liksom brast ind som et krystal-söir, hvidt och levende. Og da kom i et sekund til os to som sat der i formiddagens sol, uten et ord til hverandre, likesom lyttende till lysen hele beldet:

Påskemorgens seierherre ut av nattens mörkblå, av lyset skapt, til lysets seier og aere og til menneskenes hjaelp og frelse... Jag fölte en underlig lykke, og dette kom over en, som når en åpner en stor dör ut til ett sterkt solskin. Ved siden av mig sat denne mörke svenske praestemanden aldeles stille. Siden fortalte han, at han bad for mig for at det skulle lykkes for denne fremmende fra et andet land".

Och det lyckades. 1934 utbrast Sörensen att han aldrig förr målat något med större glädje.

Sörensen var djupt troende, men inte dogmatisk. "Jeg må likesom se selv". Han var född med ett gudsmedvetande och en orubblig vetskap om ljuset. Hela hans väsen vördade passionerat ljuset och allt det symboliserade. Han liknade Gud vid solen. "Jeg har forsökt att taenke mig Gud. Da blir det noe likt med solen. Et vaere som opfylder, animerer alt - som likesom svinger alt..."

Även i hans konstnärliga arbeten kunde han i stunder av stark intution känna en Gudsnärvaro. "Jeg engagerer mer och mer, hetere oghetere ind i mine bilder, jeg blir snart personlig dele af dem. Jeg kan snart ikke laengre lösrive mig fra dem". Sörensen ansåg att i varje sann konstnärs liv förekom moment där denne upplevde sig vara ett med Gud. Unio mystica. Som exempel på denna förmåga hos skapande människor nämnde han Michelangelo, Rembrandt och Monet. Sörensen säger vidare: " For mig står alting som laenker som holder magter, der vil overvaelde os og drive os mod mörkret. Men jeg tror på en stor melodi bag solen, hvor lyset er så svimlende stort at det har plds for mörkret, natten og döden - uden at en mindste bue i lyset forandres eller tones ned: Og mod dette lysocean strömmer tiderne og alt - og dit går også vi".

Då människan sedan urminnes tider inte kunnat undgå att känna solen som en ljus- och värmekälla, som den verkliga källan til allt fysiskt liv, eftersom det ju för den fysiska förnimmelsen alltid uppstod mörker och köld där solens krafter inte verkade, har denna livskälla i mycket stor utsträckning dyrkats som identisk med själva Gudomen. Tillbedjan av ljuset är evig. Inte bara därför att vi känner mörkret som något hotfullt, utan därför att ljuset, som självt ogripbart och utan gränser omfattar allt, finns överallt och symboliserar den immateriella substans som är vårt eget liv.

"Kristus er av lys. Og forat han i billedfremstillingen skall ha den aksjon og det bud til menneskene og kunne gi dem vingene - må han vaere som lyset ... ren, hvit, - Guden. Ellers blir han for kortsiktig. Og det är feilen ve aller fleste Kristusfremstillinger i kunsten". Ett exempel på en sådan mörk Kristus-framställning som Sörensen likställde med sin egen upplevelse av Satan vid St. Sulpice-katedralen i Paris, vars demoniska makt han på intet sätt förnekade, var Mathaeus Grünewalds Isenheim-altarmålning i Colmar från 1510, där Kristus framställs i ett groteskt inferno. Denna Kristus personifierade ångestens, helvetes och dödens kristendom. Sörensen däremot ville avbilda Kristus som en gudomlig inkarnation av ljuset vars eviga strålglans för alltid skulle belysa domkyrkans kor. Rumsbildens funktion skulle få....

Tillbaka